Amdam, Peter. "Mot veggen", Natt&Dag, Oslo, November, 2004, p. 14Hvis man som journalist leter etter en lettvint og potensiell tabloid inngang til den unge kunstneren Jan Christensens siste utstilling, trenger man ikke gå lenger enn inn i døra på Galleri MGM. Veggmaleriet, eller installasjonen, "More titles for which I don't know what to make" fyller rommets tre vegger og består av en masse ord, navn og skriblerier sirlig påført de hvite veggene i svarte og grå farger. Den observante betrakter kan ikke unngå å se meldingen "Aksel Hennie er et fy-ord" i store grå bokstaver. Vi følger vår tabloide og reklamefinansierte impuls og spør etter bakgrunnen for dette.
- Vel, jeg har til en viss grad bakgrunn i graffitimiljøet og jeg sympatiserer med det. Filmen til Hennie går for langt og den utleverer visse personer og refererer til og med til reelle adresser. Graffitimiljøet vil aldri få aksept i media og deres versjon vil nok aldri bli hørt, begynner Christensen, som selv nå foretrekker å arbeide innenfor kunsten, der han selv synes det er flere "komplekse lag, metalag og strukturer" å spille på.
- Men jeg har enorm respekt for graffitiens kompromissløshet. Dermed synes jeg det er passende at jeg som kunstner kan komme med en slags korreksjon til filmen, forteller Kjelsås-gutten. Vi akter ikke å dvele altfor lenge ved "Aksel Hennie-saken", men spør likevel hva dette har med "kunst" å gjøre.
- Filmen hans blander fiksjon og virkelighet på en ganske uredelig måte. Samtidig synes jeg det er interessant at filmen eksisterer utenfor seg selv. Et kunstverk kan også gjøre det, at det lekker utover kunstverdenens egne, snevre rammer, forklarer Christensen. For de av oss som ser etter anagrammer kan det informeres om at "FY-ord" også refererer til "FY"-taggs som ble satt opp over store deler av byen, i nærheten av Hennies egne verk. "Fuck You" forkortet. Hennie er heller ikke den eneste som får på pukkelen. Et annet sted står det for eksempel å lese "Kim Hiort What?". Men det er ikke bare klaging. En lang rekke navn som for den uinnvidde ikke sier noe viser seg å være navn på beryktede cracker-grupper på nett som har knekt det meste av DVD-koder og lignende. Christensen forklarer at dette er ment som en slags hyllest til marginale og kompromissløse grupper som beveger seg i grå utkanter og forårsaker sprekker i virkeligheten. Ellers består verket av uferdige kladder, instrukser, intertekster, temaer, titler, triggers han har projisert fra kladdebøkene. Navn på kunstverk som aldri har blitt realisert. Verk som kanskje kommer, som kanskje har ankommet, i det titlene inngår i en ny konstellasjon, i en midlertidig visningssituasjon.
- Titler jeg ikke har brukt, som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg prøver å ta den lenger, og tittelen spiller jo direkte på dette: "More titles for which I don't know what to make". Titler sier mye om kunstverk og er en vesentlig del av arbeidet. Selv når en opererer med titler som "Uten tittel" er jo dette et konkret valg og en uunngåelig kommentar til kunstverket man har produsert, sier den unge kunstneren. Og det er nettopp det han er; en ung kunstner. 27 år gammel har fyren fått en solid CV, bopel i Berlin, stipender i øst og vest og atelier i Seoul. Han jobber tett med den norske suksessgalleristen Atle Gerhardsen i Berlin. Samarbeidet med andre brat-packere som Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken. Utstillinger i Stockholm, Oslo, Berlin og Sør-Korea og flere andre steder. Hvordan har han fått det til?
- For det første så føler jeg ikke at jeg opplever noen suksess. Jeg gjør jo ting jeg har lyst til, men først og fremst er det mye hardt arbeid. Å være kunstner er like mye en kontorjobb for meg, all den tid man driver med stipendsøknader, prosjektbeskrivelser og alt det der. Jeg har som sagt bakgrunn i graffiti, men ble både arrestert og bøtelagt. Så begynte jeg på Kunst og Håndverk, på keramikk - det var det eneste jeg kom inn på. Lærte meg vel å problematisere hva det vil si å lage kunst de tre årene der, forteller Christensen. Og han har sannelig problematisert det såpass at han bokstavelig talt har malt seg inn i et hjørne. I galleriets tredje rom har han fortsatt et prosjekt han påbegynte i en bakgård, og har malt seg inn i hjørnet med klare, grove og kraftige strøk.
- He, he. Jeg er ikke så redd for negativ kritikk. Men her har jeg kanskje kommet dem i forkjøpet. Kritikk er konstruktivt. Jeg prøver med denne utstillingen å problematisere min egen signatur. Det er viktig for meg å poengtere at det ikke bare dreier seg om dekorasjon, men også en kritisk diskurs. Metakritikk snarere enn kommersiell inntekt. Det er vanskelig å kjøpe et bakgårdshjørne i Berlin. Du kan riktig nok får kjøpt dokumentasjonen av det. Kunst er diskusjon, avslutter Jan Christensen, som til tross for at han stiller ut et videoverk der feilmeldingen "No Input" blinker monotont på en blå bakgrunn har mye, og mye mer å komme med.