Kokkin, Jan. "Mentale undersøkelser av rommet", Morgenbladet, Oslo, Vol. 184, No. 49, Dec. 5-11, 2003, p. 24
Galleristene er blitt vår tids renessansefyrster som får sine vegger dekorert av kunstnere. Jan Christensen har tatt utgangspunkt i Galleri MGM’s grunnplan når han nå stiller ut i Oslo for tredje gang i høst. I motsetning til renessansefyrstene får dagens gallerister ikke beholde sine veggmalerier. Kun i utstillingsperioden vil Christensens veggmaleri bli å skue. Den unge norske kunstneren (f.1977) har fått en kometstart på sin karriere. Tidligere i høst fikk han sammen med Øystein Aasan prisen for det beste verket på årets Høstutstilling med blant annet det selvironiske utsagnet «I will never make it» malt på endeveggen I Kunstnernes Hus. Men Christensen har nok allerede gjort det, uansett hva han selv i all beskjedenhet måtte mene. Som om ikke dette var nok stilte han i september ut i Oslo Kunstforening sammen med blant andre Andreas Heuch og Torgeir Husevaag, også den gang viste han veggmaleri. Sammen med Heuch er Christensen den fremste eksponenten for den nye stedsspesifikke kunsten. Stedsspesifikt. Maleriet har de siste årene glidd over fra det tradisjonelle lerretet og treplaten til veggen bak. Det har tatt hele rommet i besittelse, det dekker ofte både vegger, tak og golv. Det nye veggmaleriet tar gjerne utgangspunkt i et grenseland mellom det figurative og abstrakte, som for eksempel hos kunstnere som Matthew Ritchie og Franz Ackermann, to av de kanskje fremste eksponentene for denne type relasjonell kunst. Den er nesten alltid stedsspesifikk, det vil si at den knytter an til det sted den vises. Ackermann benytter for eksempel ofte lokal arkitektur som han bearbeider til sine egne mentale kart. Det er nettopp den stedsspesifikke og lokale arkitekturen Jan Christensen har tatt som utgangspunkt i sitt veggmaleri på Galleri MGM. Han har benyttet galleriets grunnplan og malt aksonometriske gjengivelser av selve rommet sett i forskjellige vinkler. Det enkle «white cube»-rommet blir dermed gjort til gjenstand for en arkitektonisk undersøkelse som det egentlig ikke fortjener, men som hever dets status til «kunst». Christensen oppvurderer derved noe vi ikke ville ha reflektert over til å bli noe som fordrer oppmerksomhet og interesse. Rommet som omslutter oss når vi kommer inn blir av betydning for oppfattelsen av kunstverket på veggen. Vi må vite at det er rommets grunnplan og projeksjon som er gjengitt på veggen for at rommet skal få sin rette mening. En hvilken som helst grunnplan ville gjort rommet betydningsløst.
