Næss, Tore. "Intelligent søppel", Klassekampen, Oslo, November 1, 2004, pp. 24-25KUNST
Jan Christensen
"Painting Myself into a Corner"
Installasjoner, Galleri MGM, OsloAnmeldelse:
Jan Christensen gjør internasjonal
suksess ved å still ut samtidskunstens
former, blottet for alt innholdJan Christensen (født 1977) er blant dem av de unge norske kunstnerne som gjør det skarpest internasjonalt for tiden. Gjennom sitt arbeid sammen med nordmannen og supergalleristen Atle Gerhardsen i Berlin, har han greid å plassere seg imponerende nær smørøyet i det internasjonale samtidskunstgrøtfatet. Når han nå gjester Norge med en utstilling kan det være verdt å ta turen ned til utstillingslokalet, om ikke annet for å få en pekepinn på hvor forskningsfronten befinner seg i det internasjonale kunstfeltet. I det forholdsvis nystartede galleriet MGM på Frogner viser han tre installasjoner.
Titlene på de tre installasjonene, "No Input", "More titles for which I don't know what to make" og "Painting myself into a corner", antyder at utstillingen ikke bare vil være fattig på mening, men også meningsfattig på en ironisk måte. Og titlene holder hva de lover. Christensen leverer eksempler på hva man kunne kalle samtidige hvite lerreter. På samme måte som det å stille ut et hvitt lerret blir ekstremvarianten av den modernistiske ideen om å stille til skue de betingelser som til syvende og sist konstituerer maleriet som kunstnerisk medium, greier Christensen på ulike vis å stille til skue formale betingelser som definerer den postmoderne samtidskunsten. Eksempelvis i "No Input", hvor Christensens videoinstallasjon til forveksling ligner feilmeldingen fra videoprojektoren som informerer operatøren om at projektoren ikke mottar signaler. Hos Christensen er meldingen om signalets fravær i realiteten signalets innhold.
I veggmaleriet "More titles for which I don't know what to make" finnes det en lignende type selvreferanse. Over tre vegger i det første gallerirommet har Christensen skriblet større og mindre graffititekster med ulike slagordaktige innhold. Tilsynelatende kan det se ut som om Christensen har noe på hjertet, men når man leser tekstene skjønner man at de kun er ment som sjablonger for hva slags innhold denne typen graffitiskriblerier kan ha. Her finner vi setninger, på norsk, engelsk og svensk om hverandre, som "The fact that this is meaningless does not mean that it is not art" og "Konst som radikal kraft i samhället", malt på veggen med større og mindre tilsynelatende håndskrevne bokstaver. Går man håndskriften nærmere i sømmene ligner det imidlertid mer på en computergenerert font som skal se ut som håndskrift enn reell håndskrift.
Siste installasjon, "Painting myself into a corner", er et veggmaleri hvor det ser ut til at Christensen har malt seg inn i et hjørne og regelrett forsvunnet. Det vil si: Om man antar at han startet i ytterkantene. Maleriet, som også dekker gulvet, er malt med heftige rullestrøk i blått. På veggen ved siden av henger fotografier av lignende malerier Christensen har malt andre steder i verden, kanskje Paris, Tokyo og Dubrovnik. Når tittelen måles opp mot utførelsen av maleriet harmonerer det hele rimelig godt, og en rest av henholdsvis selvbevisst humor og milde referanser til maleriets krise tyter ut på hver side.
I sum kan ikke Christensens utstilling karakteriseres som annet enn intelligent søppel. Det er nemlig ingenting annet inneholdt i Christensens kunstverker enn flinke kommentarer til de former den postmoderne samtidskunsten kan anta. For enkelte lyder kanskje denne betegnelsen som en hedersutmerkelse, men det er egentlig bare trist at kunstnere som Christensen ikke har mer å by på. Christensen leverer den kunsten vi virkelig ikke trenger, og den kunsten vi virkelig trenger får ingen oppmerksomhet eller er ikkeeksisterende. Kanskje kunne man frifinne Christensen, slik Aftenposten og Kritikerlagets nettsted kunstkritikk.no sine anmeldelser forsøksvis gjør, ved å tolke hans kunstverker som en type rop om hjelp. Men det er ikke lett å strekke ut en hånd til Christensen. Det er nemlig ingenting der. Kanskje kan man bare håpe på at problemet løser seg av seg selv, eksempelvis ved at ny-konseptualistene i Berlin begynner å stille seg selv spørsmålet: "Hvordan er det mulig å være samtidskunstner etter Jan Christensens No Input"?
