Sandberg, Lotte. "Kommunikasjonsbrudd med mening", Aftenposten, Oslo, October 13, 2004, pp. 10-11
- Ung kunstner med poengterte verk og en velutviklet sans for utstillingsdramaturgi.
Et gigantisk blått skjermbilde er projisert mot galleriveggen, øverst veksler teksten mellom meldingene "No input" og "Searching". Nei, vi står ikke overfor enda et av samtidskunstens utallige videoarbeider med teknikktrøbbel.
Jan Christensens (f.1977) installasjon "No Input" simulerer en standard feilmelding - slik den viser seg idet en videoprojektor ikke oppnår kontakt med sin programvare. Resultatet er slående: Den intenst blå veggen kaster et flytende, kaldt og drømmeaktig lys over rommet, mens den lysende skriften bidrar til en atmosfære av fornektelse og kollaps. Det meditative skjermbildet gir verket en ikonisk karakter. Slik evner den Berlin-bosatte kunstneren - som allerede har stilt ut i Berlin, Amsterdam og Stockholm - å konvertere triviell tekno-lingo til en intens opplevelse av meningstap. Det får så være at min fireårige følgesvenn måtte bite i seg skuffelsen over at "feilmeldingen" aldri ble avløst av "en ordentlig film".
Samtalende. "No Input" utgjør den midterste av tre utpreget poengterte installasjoner, som i teknikk spenner fra veggmaleri til video og foto, og samles under utstillingstittelen "Painting Myself into a Corner". Vi blir møtt av veggmaleriet "More Titles for Which I Don't Know What to Make". Notater fra kunstnerens egen skisseblokk er kopiert, forstørret og overført til galleriveggene. De løsrevne setningene i sort og grå skrift, antyder en rekke temaer og ideer. Den delvis abstrakte veggkomposisjonen uttrykker imidlertid først og fremst retningsløshet og fravær av planer for realisering. "No Input", et sammenbrudd basert på den moderne teknologiens visualitet, danner et neste trinn i kunstnerens samtalende utstilling - som avsluttes med "Painting Myself into a Corner". Her er blåmaling rullet over gulv og vegger i et hjørne av rommet. De røffe "strøkene" mimer det ekspresjonistiske maleriets forkjærlighet for kunstnerens eget, gjerne kaotiske, følelsesliv.
Ubekvem. Gjennom den klart ironiske handlingen, har Jan Christensen bokstavelig talt malt seg selv inn i et hjørne. Og det er fra denne selvvalgte - og ubekvemme - posisjonen han lar maleriet tale, eller rettere: vise hvor komplisert og tvetydig denne talen er blitt. Til sammen gir installasjonene tre vesentlige, men lekne perspektiver på den kunstneriske prosessen - eller på tilværelsen.
